By air mail

Året var 1992. Jeg gikk i 4. klasse på Algarheim barneskole og vi hadde blitt så flinke til å lese og skrive (nesten) alle sammen at vi nå skulle vise andre hvor flinke vi var. Våre klasseforstandere, her kalt Frøken Svensk og Frøken Norsk kunne fortelle oss at rundt om i verden fantes det steder og byer og at mange av disse stedene og byene hadde vennskapsteder og byer. Jøss, artig. En by med en venn. I et annet land. Frøken Norsk kunne videre fortelle oss at vi skulle skrive brev til en 4. klasse helt borti Sverige, nærmere bestemt Falkenberg. Vi visste ikke hvem vi skulle skrive til sånn egentlig, men vi visste at det fantes en klasse i Sverige som hadde barn i vår alder, og som snakka sånn som Pippi og Emil snakka. Frøken Svensk var helt overbevist om at klassen i Falkenberg gleda seg masse til å få brev fra oss og at både hun og Frøken Norsk hadde snakket med læreren til klassen i Falkenberg masse på telefon.

Så vi satt oss ned med ark og blyant og skreiv brev til en ukjent person i et annet land på vår egen alder:
"Hei.
Hvordan har du det? Jeg har det bra. Jeg heter Siv og er 10 år. Jeg går i 4. klasse på Algarheim skole. Jeg liker å sykle og lese bøker. Favorittfagene mine er matte og engelsk og norsk."

Alle brevene ble samlet sammen og noen dager senere viste Frøken Norsk oss at hun puttet alle brevene i en stor brun konvolutt og satte på frimerker. Så ventet vi. Jeg husker jeg håpet at jeg skulle få skrive med en gutt, for jeg skjønte ikke jenter helt. De likte bare rosa og hester og hårbøyler og Michael Jackson. Jeg ville jo heller sykle i skogen eller se på film og leke med lego.

Det gikk vel 3-4 uker før både Frøken Norsk og Svensk kom fornøyde til klasserommet. Med seg hadde de en stor konvolutt og de tok ut brev i massevis. Jeg var blant de siste fem som fikk utdelt brev, men jeg hadde altså fått svar fra Linda i Falkenberg. Jeg husker INGENTING av henne unntatt det at da vi dro på besøkstur dit et halvt år senere og vi skulle bo hos familiene til de respektive brevvennene våres, så var hun ikke interessert i å prate med meg i det hele tatt. Da jeg så hvilke i min klasse hennes venninner skrev med, skjønte jeg tegninga.
...

Sånn ble jeg iallefall hekta på å ha brevvenner. En slags dagbok, men som gjør at du har kontakt med et annet menneske. Noen du utveksler tanker og spørsmål og opplevelser med, som bare dere har til felles eller vet om, og så den deilige ventinga på brevet da...

Så 12 år gammel hadde jeg tre brevvenner. Den ene av de var ei jeg gikk i klassen med. Vi skrev mest til hverandre ETTER skoletid om hvor kjipe de andre jentene var mot oss og andre. Og så venta vi til sola gikk ned og sykla til postkassene til hverandre og la brevet nedi.

Så begynte vi på ungdomsskolen og ting endra seg enda mer. Jeg falt lenger ned på rangstigen, og ble mer og mer usynlig på skolen. Men jeg fortsatte å finne brevvenner. Noen å dele ting med, lære noe om, bli kjent med.

Da jeg var 14-15 år gammel kjøpte jeg masse britiske ungdomsblader med hovedfokus på tv-stjerner og musikkidoler. Det var artig med nye plakater av East 17 eller Robbie Williams, men mest av alt leste jeg brevvenn-annonsene på engelsk. Jeg fant aldri noen jeg syntes prata til meg, men til slutt valgte jeg å sende inn min egen annonse. Nummeret den ble publisert i rakk jeg aldri å kjøpe, siden vår lokale Narvesen var ganske ustabil med bladbestillinger, men den ble i allefall publisert.

En aprildag i 1996 fikk jeg en gul konvolutt i posten med et blått "by air mail"-merke på. Og i konvolutten var det et kort med Donald Duck på forsiden og inni kortet sto det med flott skrift:

"Dear Siv!
Hi, my name is Jonathan and I am 17 1/2 years old. I am writing to you because I read that you were looking for penfriends to write to, and I would like very much to become your pen-pal." Oi.
Videre skrev han: "My main interests are listening to music, watching films, reading, going out with friends, and playing sports like football and basketball. The music that I like is much the same as you, but my favourites are Black Street and The Fugees (Have you heard of them?)"

I tre år var vi brevvenner. Han sendte meg bilder av konserter han hadde vært på, jeg sendte bilder av katten min og vinteren her i Norge, han sendte meg bursdagskort og julekort, jeg sendte det samme tilbake og vi skreiv om filmer, musikk og følelser. Han var til og med den første jeg fortalte om at jeg trodde jeg kanskje var lesbisk. Husker fortsatt hvordan jeg grua meg til at han ikke kom til å svare. Han svarte. Og han svarte fint.

And then came internet.

-

For noen år siden slo det meg at jeg nesten ikke visste hvordan jeg skreiv lengre setninger for hånd. Det var ukjent og fjernet da jeg prøvde og skriften var bare hakkete og smått uleselig. Jeg startet med å skrive for meg selv igjen for hånd. Små tekster, små lister og små innlegg her og der. Jeg skriblet når jeg satt på bussen, eller ventet på noen på en kafe eller pub, eller rett og slett hjemme når roen kom.

-

Det er så lett å ha kontakt med folk nå. Du har nesten ingen grunn til å ikke ha kontakt konstant med alle du liker og er venner med og er glad i. De er der på facebook og på snap og på mail og chat. Ikke noe problem. Så hvorfor er det da så vanskelig å ta kontakt med de? Og hvorfor føles det ikke lenger spennende å vente på svar, hvorfor føles det egentlig mest som...noe selvsagt?

-

Da jeg forlot Oslo og flyttet til Telemark i oktober slo det meg at jeg skulle ta opp igjen en av mine favorittmetoder for kommunikasjon; nemlig brevskriving. Jeg kjente litt etter hvem jeg følte for å gi et litt mer personlig preg enn bare enn melding på facebook eller en snap med 7 ord til et tullete bilde, og så skreiv jeg. Det ble noen ark og jeg synes det var litt vanskelig å fortelle ting uten å se de tre prikkene danse foran meg som tegn på at respons kom umiddelbart. Men det var litt fint også. Så kastet jeg arkene i en konvolutt, søkte opp adressen og leverte inn på posten.

Så spennende. Gammeldags kommunikasjon venner i mellom. Deilig og uvant og samtidig kjent.

Jeg tror jeg skal prøve det litt mer til høsten, kanskje jeg får brev tilbake. Det hadde vært gøy.


--

PS: Etter at jeg hadde begynt på ungdomsskolen og gått der et par år, sendte jeg brev til Frøken Norsk. Jeg fikk et flott brev tilbake og hun inviterte meg på te og kaker en kveld. En av avsnittene i brevet som jeg helt sikkert ikke tok til meg da, lød slik:

"Du lurer på om brevet ditt ble kjedelig. Jeg er så imponert over dine skriveferdigheter. Det har jeg forresten vært siden bestandig. Du skriver så levende og morsomt. En annen stakkar må tenke på ordene som skal skrives og det blir tørt og kjedelig. Men varme tanker bak teller vel mest".

Jeg dro på besøk til henne og satt en hel kveld og pratet og så spilte jeg musikk jeg likte for henne fra kassettene mine og hun spilte Jan Garbarek og andre ting for meg som til da hadde vært ukjent. Sist jeg hørte fra henne var da hun sendte meg et kondolansekort etter min fars dødsfall.

PPS: Jeg har selvsagt søkt opp Jonathan på facebook. Han er seg selv lik, pluss litt rynker og tjue kilo ekstra.