Migrant

Det er midten av nitti-tallet, og overalt er det musikk å oppdage. Derfor er det viktig å høre på radioen, med en opptaktskassett klar, på de rette tidene av døgnet.

Og helst en dobbel en fra Yamaha ellerno.

Kassettspiller med litt mer avanserte funksjoner enn en walkman

Jeg klarte det. Ofte. Herregud så mye ny og bra musikk jeg fant. Og det meste satt seg, og sitter enda.

Men nitti-tallet hadde ikke noe "shazam" eller "soundhound" som fortalte deg hva du hørte på, så om ikke programlederen på radioen sa noe, var det bare å håpe at du hørte låta igjen og da fikk med deg artist. Du kunne såklart ta med opptaket ditt til Amadeus musikk på HK-senteret, men de gutta der var litt for kule og store til at du tørte. Jeg tørte iallefall ikke. Så da hørte du på opptaket gang på gang på gang.

Jeg har fortsatt mange av de opptakskassettene. De fleste sangene er identifisert. Og som sagt, nå har vi muligheter til å finne det ut, takket være nåtidens vidunder. Internett. Apper. Greier. En dag satt jeg og spilte av en kassett fra National Rap Show 1995, hvor jeg ville finne et par artister. Dritbra. Bare spol frem til låta du har digga i 20 år og så fikser "shazam" resten og VIPS! Der er Nate Dogg igang på telefonen min.

Men så har du de melodiene som har hjemsøkt deg i 20 år. De du enda ikke har funnet ut av og fortsatt tenker masse på og hører for deg. Og de du ikke har på opptak. Du bare har hatt de med deg i hodet ditt.

Det er 1996, eller 1997. Min tremenning skal sove over hos meg, vi leser Pyton og Iskalde grøss og hun leser "Sagaen om isfolket" og vi ser på film og sånt. No big deal. Da jeg var på den alderen sovna jeg ofte med musikk på (noe jeg fortsatte med til jeg var 25), det ble en slags trygghet. Denne natta har jeg radioen på. Vi har hørt på en nærradiostasjon eller noe, og nå spiller de bare musikk. Ikke noe prating. Det er tydelig at radiovertene har tatt kvelden, for det er en plate som går hele natta. Jeg har et visuelt minne om at morgenfrosten har kommet og det har gått fra svart til mørkeblått ute, og at denne låta er på radioen. Hele stemningen rundt det jeg hører gjør meg lettere perpleks. Litt...redd. Litt...urolig. Og jeg aner ikke hva det er jeg har hørt på, eller om jeg vil høre det igjen. Men jeg glemmer det aldri.

Det er 2013. Min venn Jo og jeg chatter om norsk elektronika. Jeg forteller vagt om det jeg husker fra den gang da. For etter all den tiden som har gått våger jeg meg til å anta at det jeg hørte var norsk. Iallefall nordisk. Lenge trodde jeg det var Biosphere, men ikke noe napp i det hele tatt. Jo foreslår flere band og album, og jeg synes ingenting stemmer. Jeg blar igjennom BEAT-bladene mine fra 1995 og 1996 for å se om det var noen spesielle norske releaser innen ambient/elektronika-sjangeren da som jeg ikke har sjekka ut enda. Og innerst inne skjønner jeg at det er et litt umulig prosjekt. Det er to hakk verre enn han jeg ofte hadde som kunde da jeg jobba i sånn platebutikk. Han som ble oppgitt fordi jeg ikke visste hvilken artist han mente da han sa "Du vet, han som spiller gitar, og som er litt tøff! Du vet han! Hallo, jobber du ikke med musikk da? Jeg tror han er engelsk. Eller amerikansk, kanskje."

Uansett. 2016. Jeg tenker mye på ambient fra Norge fordi det er en kjølighet og nøkternhet ved det som passer meg bra når jeg trenger ordløs, rolig musikk. Så jeg bestemmer meg for å sjekke ut lista fra Jo igjen. Nesten 3,5 år etter at han lagde den. Og fortsatt tenker jeg på den musikken fra den natta for 20 år siden. Og så kommer jeg på sporet. Igjen. Kjenner igjen noe. I noe. Blar videre bak i gruppas diskografi. Og der!

DER!

FUCKINGS DER ER DET JO!!!

DET ER JO DEN!

Det er den beste følelsen jeg kan ha og tør å skrive om.

What was that, my sweet, sweet nothing?

Jeg hørte mye på Moby da jeg var i tenårene. På en måte omfavnet han de kritiske tenårene fra jeg var 14 til jeg var 19.

Det startet med radio. Jeg hørte mye på svensk P3, fordi der var det mye kulere musikk, og ny musikk. En kveld satt jeg klar foran dobbeldekkeren tilfelle jeg hørte noe fint noe, og så kom "Go". Du vet den som har stjælt fra Twin Peaks. Men det holdt. Jeg hadde jo sett Twin Peaks, og synes dette var både mørkt og litt skummelt. Og så var jeg en sånn tenåring som var forholdsvis ukritisk og fan av alt som var litt techno.
På en ferie eller en helg inni Oslo hos min 3 år yngre fetter viste det seg at han hadde fått tak i en dobbeltcd med samme fyr, og da ble det fullt kjør på "Everytime you touch me" og "Feeling so real". Herregud. Du må forstå at på denne tiden digga "vi" låter som "I wanna be a hippy" og "Higher State of Consciousness". Jeg kopierte over hele cden på kassett, men dessverre tok jeg vel også over den cden på neste besøk. (Sorry, Roger).


I 1996 fant visstnok Moby frem til sin indre sinna veganer og kom med låta "That's when I reach for my revolver". Jeg prøvde å like det. Men det føltes halvhjertet. For oss begge. Så kom heldigvis "Skrik"-filmen, og som den soundtrack-nerden jeg var kjøpte jeg soundtracket uten å blunke. Der befant den dunkle "First Cool Hive" med tilhørene damenynning. Han bidro også med musikk til filmen "Heat". Det var bare velstand. Artister som Fatboy Slim og Faithless og The Chemical Brothers kom på scenen mer og mer, og der Moby ble kjedelig tok de over bittelitt.

Så. 1999. "Play" kom ut. Jeg tror ikke venninna mi og jeg hørte på annet den sommeren. Det føltes egentlig ut som om det var soundtracket til livet mitt i to år. Nå orker jeg ikke høre den lenger. Blir småkvalm.
En kveld på Rockefeller står to venninner og jeg forrest ved scenen under en konsert med Moby. Alt er lykke. Alt er svett. Og så står han på keyboardet sitt mens "Thousand" dundrer. Du vet...den låta som gjorde at han havna i Guiness Rekordbok.
-
Så brydde jeg meg ikke om Moby lenger.
For to måneder siden kjørte kjæresten og jeg bil. Vi prata om musikk, eller...JEG prata vel mest. Men tema var triste sanger. Så nevnte jeg at det fantes spesifikt to sanger av Moby som alltid fikk meg til å grine. Jeg kunne ikke sette på de låtene jeg prata om, men så så vi på serien "Stranger Things" en uke eller to etter, og så kom den scenen, og den ene låta jeg hadde prata om, og jeg grein. Som et lite barn. Og så fikk jeg så flashback til da jeg var tenåring og trodde at det beste for hele verden var at jeg døde (Det tror jeg jo fortsatt sånn innerst inne), og at jeg da satte på den låta og fikk en slags lydbasert kald klem.

Dette er en av de tristeste låtene jeg vet om. Men også fineste og tryggeste. Det gjør vondt iallefall to steder på kroppen da jeg hører den.