Migrant

Det er midten av nitti-tallet, og overalt er det musikk å oppdage. Derfor er det viktig å høre på radioen, med en opptaktskassett klar, på de rette tidene av døgnet.

Og helst en dobbel en fra Yamaha ellerno.

Kassettspiller med litt mer avanserte funksjoner enn en walkman

Jeg klarte det. Ofte. Herregud så mye ny og bra musikk jeg fant. Og det meste satt seg, og sitter enda.

Men nitti-tallet hadde ikke noe "shazam" eller "soundhound" som fortalte deg hva du hørte på, så om ikke programlederen på radioen sa noe, var det bare å håpe at du hørte låta igjen og da fikk med deg artist. Du kunne såklart ta med opptaket ditt til Amadeus musikk på HK-senteret, men de gutta der var litt for kule og store til at du tørte. Jeg tørte iallefall ikke. Så da hørte du på opptaket gang på gang på gang.

Jeg har fortsatt mange av de opptakskassettene. De fleste sangene er identifisert. Og som sagt, nå har vi muligheter til å finne det ut, takket være nåtidens vidunder. Internett. Apper. Greier. En dag satt jeg og spilte av en kassett fra National Rap Show 1995, hvor jeg ville finne et par artister. Dritbra. Bare spol frem til låta du har digga i 20 år og så fikser "shazam" resten og VIPS! Der er Nate Dogg igang på telefonen min.

Men så har du de melodiene som har hjemsøkt deg i 20 år. De du enda ikke har funnet ut av og fortsatt tenker masse på og hører for deg. Og de du ikke har på opptak. Du bare har hatt de med deg i hodet ditt.

Det er 1996, eller 1997. Min tremenning skal sove over hos meg, vi leser Pyton og Iskalde grøss og hun leser "Sagaen om isfolket" og vi ser på film og sånt. No big deal. Da jeg var på den alderen sovna jeg ofte med musikk på (noe jeg fortsatte med til jeg var 25), det ble en slags trygghet. Denne natta har jeg radioen på. Vi har hørt på en nærradiostasjon eller noe, og nå spiller de bare musikk. Ikke noe prating. Det er tydelig at radiovertene har tatt kvelden, for det er en plate som går hele natta. Jeg har et visuelt minne om at morgenfrosten har kommet og det har gått fra svart til mørkeblått ute, og at denne låta er på radioen. Hele stemningen rundt det jeg hører gjør meg lettere perpleks. Litt...redd. Litt...urolig. Og jeg aner ikke hva det er jeg har hørt på, eller om jeg vil høre det igjen. Men jeg glemmer det aldri.

Det er 2013. Min venn Jo og jeg chatter om norsk elektronika. Jeg forteller vagt om det jeg husker fra den gang da. For etter all den tiden som har gått våger jeg meg til å anta at det jeg hørte var norsk. Iallefall nordisk. Lenge trodde jeg det var Biosphere, men ikke noe napp i det hele tatt. Jo foreslår flere band og album, og jeg synes ingenting stemmer. Jeg blar igjennom BEAT-bladene mine fra 1995 og 1996 for å se om det var noen spesielle norske releaser innen ambient/elektronika-sjangeren da som jeg ikke har sjekka ut enda. Og innerst inne skjønner jeg at det er et litt umulig prosjekt. Det er to hakk verre enn han jeg ofte hadde som kunde da jeg jobba i sånn platebutikk. Han som ble oppgitt fordi jeg ikke visste hvilken artist han mente da han sa "Du vet, han som spiller gitar, og som er litt tøff! Du vet han! Hallo, jobber du ikke med musikk da? Jeg tror han er engelsk. Eller amerikansk, kanskje."

Uansett. 2016. Jeg tenker mye på ambient fra Norge fordi det er en kjølighet og nøkternhet ved det som passer meg bra når jeg trenger ordløs, rolig musikk. Så jeg bestemmer meg for å sjekke ut lista fra Jo igjen. Nesten 3,5 år etter at han lagde den. Og fortsatt tenker jeg på den musikken fra den natta for 20 år siden. Og så kommer jeg på sporet. Igjen. Kjenner igjen noe. I noe. Blar videre bak i gruppas diskografi. Og der!

DER!

FUCKINGS DER ER DET JO!!!

DET ER JO DEN!

Det er den beste følelsen jeg kan ha og tør å skrive om.