By air mail

Året var 1992. Jeg gikk i 4. klasse på Algarheim barneskole og vi hadde blitt så flinke til å lese og skrive (nesten) alle sammen at vi nå skulle vise andre hvor flinke vi var. Våre klasseforstandere, her kalt Frøken Svensk og Frøken Norsk kunne fortelle oss at rundt om i verden fantes det steder og byer og at mange av disse stedene og byene hadde vennskapsteder og byer. Jøss, artig. En by med en venn. I et annet land. Frøken Norsk kunne videre fortelle oss at vi skulle skrive brev til en 4. klasse helt borti Sverige, nærmere bestemt Falkenberg. Vi visste ikke hvem vi skulle skrive til sånn egentlig, men vi visste at det fantes en klasse i Sverige som hadde barn i vår alder, og som snakka sånn som Pippi og Emil snakka. Frøken Svensk var helt overbevist om at klassen i Falkenberg gleda seg masse til å få brev fra oss og at både hun og Frøken Norsk hadde snakket med læreren til klassen i Falkenberg masse på telefon.

Så vi satt oss ned med ark og blyant og skreiv brev til en ukjent person i et annet land på vår egen alder:
"Hei.
Hvordan har du det? Jeg har det bra. Jeg heter Siv og er 10 år. Jeg går i 4. klasse på Algarheim skole. Jeg liker å sykle og lese bøker. Favorittfagene mine er matte og engelsk og norsk."

Alle brevene ble samlet sammen og noen dager senere viste Frøken Norsk oss at hun puttet alle brevene i en stor brun konvolutt og satte på frimerker. Så ventet vi. Jeg husker jeg håpet at jeg skulle få skrive med en gutt, for jeg skjønte ikke jenter helt. De likte bare rosa og hester og hårbøyler og Michael Jackson. Jeg ville jo heller sykle i skogen eller se på film og leke med lego.

Det gikk vel 3-4 uker før både Frøken Norsk og Svensk kom fornøyde til klasserommet. Med seg hadde de en stor konvolutt og de tok ut brev i massevis. Jeg var blant de siste fem som fikk utdelt brev, men jeg hadde altså fått svar fra Linda i Falkenberg. Jeg husker INGENTING av henne unntatt det at da vi dro på besøkstur dit et halvt år senere og vi skulle bo hos familiene til de respektive brevvennene våres, så var hun ikke interessert i å prate med meg i det hele tatt. Da jeg så hvilke i min klasse hennes venninner skrev med, skjønte jeg tegninga.
...

Sånn ble jeg iallefall hekta på å ha brevvenner. En slags dagbok, men som gjør at du har kontakt med et annet menneske. Noen du utveksler tanker og spørsmål og opplevelser med, som bare dere har til felles eller vet om, og så den deilige ventinga på brevet da...

Så 12 år gammel hadde jeg tre brevvenner. Den ene av de var ei jeg gikk i klassen med. Vi skrev mest til hverandre ETTER skoletid om hvor kjipe de andre jentene var mot oss og andre. Og så venta vi til sola gikk ned og sykla til postkassene til hverandre og la brevet nedi.

Så begynte vi på ungdomsskolen og ting endra seg enda mer. Jeg falt lenger ned på rangstigen, og ble mer og mer usynlig på skolen. Men jeg fortsatte å finne brevvenner. Noen å dele ting med, lære noe om, bli kjent med.

Da jeg var 14-15 år gammel kjøpte jeg masse britiske ungdomsblader med hovedfokus på tv-stjerner og musikkidoler. Det var artig med nye plakater av East 17 eller Robbie Williams, men mest av alt leste jeg brevvenn-annonsene på engelsk. Jeg fant aldri noen jeg syntes prata til meg, men til slutt valgte jeg å sende inn min egen annonse. Nummeret den ble publisert i rakk jeg aldri å kjøpe, siden vår lokale Narvesen var ganske ustabil med bladbestillinger, men den ble i allefall publisert.

En aprildag i 1996 fikk jeg en gul konvolutt i posten med et blått "by air mail"-merke på. Og i konvolutten var det et kort med Donald Duck på forsiden og inni kortet sto det med flott skrift:

"Dear Siv!
Hi, my name is Jonathan and I am 17 1/2 years old. I am writing to you because I read that you were looking for penfriends to write to, and I would like very much to become your pen-pal." Oi.
Videre skrev han: "My main interests are listening to music, watching films, reading, going out with friends, and playing sports like football and basketball. The music that I like is much the same as you, but my favourites are Black Street and The Fugees (Have you heard of them?)"

I tre år var vi brevvenner. Han sendte meg bilder av konserter han hadde vært på, jeg sendte bilder av katten min og vinteren her i Norge, han sendte meg bursdagskort og julekort, jeg sendte det samme tilbake og vi skreiv om filmer, musikk og følelser. Han var til og med den første jeg fortalte om at jeg trodde jeg kanskje var lesbisk. Husker fortsatt hvordan jeg grua meg til at han ikke kom til å svare. Han svarte. Og han svarte fint.

And then came internet.

-

For noen år siden slo det meg at jeg nesten ikke visste hvordan jeg skreiv lengre setninger for hånd. Det var ukjent og fjernet da jeg prøvde og skriften var bare hakkete og smått uleselig. Jeg startet med å skrive for meg selv igjen for hånd. Små tekster, små lister og små innlegg her og der. Jeg skriblet når jeg satt på bussen, eller ventet på noen på en kafe eller pub, eller rett og slett hjemme når roen kom.

-

Det er så lett å ha kontakt med folk nå. Du har nesten ingen grunn til å ikke ha kontakt konstant med alle du liker og er venner med og er glad i. De er der på facebook og på snap og på mail og chat. Ikke noe problem. Så hvorfor er det da så vanskelig å ta kontakt med de? Og hvorfor føles det ikke lenger spennende å vente på svar, hvorfor føles det egentlig mest som...noe selvsagt?

-

Da jeg forlot Oslo og flyttet til Telemark i oktober slo det meg at jeg skulle ta opp igjen en av mine favorittmetoder for kommunikasjon; nemlig brevskriving. Jeg kjente litt etter hvem jeg følte for å gi et litt mer personlig preg enn bare enn melding på facebook eller en snap med 7 ord til et tullete bilde, og så skreiv jeg. Det ble noen ark og jeg synes det var litt vanskelig å fortelle ting uten å se de tre prikkene danse foran meg som tegn på at respons kom umiddelbart. Men det var litt fint også. Så kastet jeg arkene i en konvolutt, søkte opp adressen og leverte inn på posten.

Så spennende. Gammeldags kommunikasjon venner i mellom. Deilig og uvant og samtidig kjent.

Jeg tror jeg skal prøve det litt mer til høsten, kanskje jeg får brev tilbake. Det hadde vært gøy.


--

PS: Etter at jeg hadde begynt på ungdomsskolen og gått der et par år, sendte jeg brev til Frøken Norsk. Jeg fikk et flott brev tilbake og hun inviterte meg på te og kaker en kveld. En av avsnittene i brevet som jeg helt sikkert ikke tok til meg da, lød slik:

"Du lurer på om brevet ditt ble kjedelig. Jeg er så imponert over dine skriveferdigheter. Det har jeg forresten vært siden bestandig. Du skriver så levende og morsomt. En annen stakkar må tenke på ordene som skal skrives og det blir tørt og kjedelig. Men varme tanker bak teller vel mest".

Jeg dro på besøk til henne og satt en hel kveld og pratet og så spilte jeg musikk jeg likte for henne fra kassettene mine og hun spilte Jan Garbarek og andre ting for meg som til da hadde vært ukjent. Sist jeg hørte fra henne var da hun sendte meg et kondolansekort etter min fars dødsfall.

PPS: Jeg har selvsagt søkt opp Jonathan på facebook. Han er seg selv lik, pluss litt rynker og tjue kilo ekstra. 

Takk for alt, VHS!

Det må ha vært i 1989 eller 1990 at pappa forsto at jeg virkelig elsket å se film. Han hadde tidligere vært ansatt i tv og video-butikk og var i tillegg en hobby-hifi-plundrer, så det tok ham kort tid å legge opp kabler slik at jeg kunne gå i stua, sette på en VHS og så gå 12 meter tilbake til rommet mitt og se på film. Helt magisk. Han fikk TVen i stua i fred og jeg fikk se på film så mye jeg ville. Nesten. Det var også sånn jeg oppdaget porno, en sen kveld pappa trodde jeg sov.

Nesten hver helg dro vi på Granlund Video (senere Video Nova Jessheim) og jeg fikk leie 2-3 filmer. Gjerne med Nick Nolte eller Eddie Murphy eller Lily Tomlin. Det ble mye “48 timer”, “Dødlig Våpen”, “Mannen med den nakne pistol” og “Politiskolen”.

Hjemme i tv-skapet hadde han en del VHS-kassetter han hadde kopiert, kanskje 20-25 stykker. Noen av de fikk jeg ikke lov til å se, men da han begynte å jobbe overtid hver dag med Gardermoen Flyplass, var jeg jo gjerne aleine fra jeg kom hjem fra skolen til ti-elleve på kvelden. Sånn så jeg “Apocalypse Now!”, “The Deer Hunter”, “Das Boot” og “Blikktrommen” i alt for ung alder. I tillegg så jeg mye på Nina Hagen gå over scena på Kalvøya, halvt Madam Mim, halvt Twisted Sister.

 

To av kassettene var James Bond-filmer. “Octopussy” med Roger Moore og “Aldri si Aldri” med Sean Connery. Jeg tror ikke jeg overdriver veldig om jeg sier at jeg så Barbara Carrera i “Aldri si Aldri” 30-40 ganger. Som ung jente var det litt rart og ubehagelig at det kilte sånn hver gang hun sto på vannski i den rød badedrakta si. Samme kilinga hadde jeg følt også da Oskar slikket i seg bruspulver i “Blikktrommen” (you know the scene).

Så ble det til at jeg var i 12-13 årsalderen og begynte å ta opp selv. Så på VTV på TV2 etter skoletid og tok opp musikkvideoer (mye Whigfield og Haddaway). Samtidig som jeg gjorde det samme med musikk. Jeg oppdaget “Pretty in Pink” og “Stand by me” og “Goonies” og “Breakfast Club” og “Some Kind of Wonderful” og “St. Elmos Fire” og “Point Break” osv.

Samtidig begynte jeg å få bedre kontakt med moren min og da jeg først var der en helg nå og da, uten mammas kjæreste, leide vi skrekkfilmer som vi så etter at lillesøstern min hadde sovna. Sånn fikk jeg se både “The Crow”, “Exorcisten”, “Bram Stoker’s Dracula” og “En Amerikansk Varulv i London”.

På NRK skulle de satse mer på et ungt publikum og begynte å sende “U” og da serien “8 1/2” kom tok jeg opp hele serien og så på igjen og igjen og igjen. Gråt og lo. Lo og gråt. Lo av Kristian og Christian, og gråt av Trine. Gleda meg til å flytte hjemmefra, oppleve livet og få venner. Om jeg fikk henda på de, tok jeg omtale av film/tv-program jeg hadde tatt opp, klipte det ut av blad og limte på coveret til VHSen. Lært av tante.

Pappa bestilte video-kataloger til meg fra Sverige og på et punkt fikk jeg en pakke på Posten som inneholdt “Take That Live in Wembley”, “The Crying Game”, “The Crow” og “Wild at Heart”.
Tante inni Oslo hadde andre kanaler enn vi hadde (les: vi hadde bare NRK, TV2 og SVT på gode dager), og jeg turte å spørre om hun kunne ta opp filmer for meg. Filmer jeg hadde lest eller skjønt på et eller annet vis omhandlet kjærlighet mellom kvinner, men som jeg kunne si skyldtes at jeg f.eks. likte britiske dramaer eller vampyrer. Sånn endte jeg med å få “The Hunger” og “A Village Affair” på VHS og skjønte vel egentlig at det virkelig ikke var noen vei utenom. Jeg var skeiv. Det var det som kribla. Ikke gutt-jente, men jente-jente.

Jeg dro innover til Oslo og fant ut at der var det butikker nederst på løkka som solgte veldig kule, skumle og dyre VHS og og som regel hadde jeg ikke råd til annet enn plakatene de solgte der. Men det var lov å drømme.

I 2000 dro jeg på Quart-festivalen. Jeg var edru og kjeda meg (hang med feil folk) og etter å ha sett Nine Inch Nails valgte jeg å dra hjem igjen med bussen. Pengene jeg hadde “spart” på å dra hjem tidlig og være edru, gjorde at jeg sykla innom Video Nova Jessheim (hvor jeg da jobba selv) og kjøpte meg Twin Peaks samlet på VHS.

VHS har latt meg se masse jeg aldri ville ha sett. Det var en hel verden som åpnet seg da jeg skjønte at det kunne leies video og ha med hjem. Jo mer pappa slutta å bry seg med hva jeg leide jo bedre ble det.

Og på barneskolen tjente jeg bra penger på å ta med noen av gutta i klassen hjem for å la de se på pornoen til fattern mens han var på jobb. Kommer aldri til å glemme hvor stille det var da 4 gutter satt på rommet mitt og så på nakne voksne kropper knulle.

Video <3
You had your own charm.

Nærkontakt av fjerneste grad

(opprinnelig publisert 10. mai 2013)

Jeg så et program en gang om at for å ha det greit i hverdagen var nærkontakt like god medisin som de mer kjemiske hjelpemidlene. Gjennomsnittelig ville 17 klemmer daglig være en enkel, ufarlig og koselig måte å få det bedre med seg selv på, eller faktisk bli balansert. Iblant får jeg sånne perioder hvor jeg oppfordrer til dette. Altså klemming. Men etter singeltilværelse i trekvart år, merker man at det virkelig skorter på. Om man først er et individ som respekterer andres personlige rom og heller ikke er kjent som den største kosebamsen på f.eks. jobb, blir dette vanskelig å oppnå. Det er også det jeg personlig savner mest. Klemming.

Er man i et forhold har man på en måte alltid tilgang til nærkontakt. Man går forbi hverandre og gir hverandre en klem, eller stryker hverandre på ryggen, koser i nakken eller lignende kjærtegn. Man klemmer når man kommer hjem til hverandre, og man sover tett sammen så lenge man kan. Man "anerkjenner" alltid hverandres tilstedeværelse.

Men hvor mye nærkontakt får man om man er meg, ikke er i forhold med noen, bor alene og så videre?

Jo,
Kjære nærkontakts-dagbok,

"Mandag;
- Kollega kom på visitt fra vestlandet. Fikk klem da han kom. På kvelden fikk jeg klem igjen da vi skilte lag.

Tirsdag;
- Var i signeringsmøte. Håndhilste på selgerne av leiligheten (2 stk). Fikk klem da jeg fikk besøk senere på dagen, og klem da besøket gikk. Kvinne på t-banen fra signeringsmøte kom borti ryggen min ofte da det var trangt på t-banen.

Onsdag;
- Kollega klappet meg på skulderen da han passerte meg. Jeg skvatt. Senere fikk jeg hadet-klem før han dro tilbake til vestlandet. På kvelden var jeg på besøk, og fikk klem da jeg kom. Ved avskjed fikk jeg en lenger klem. Litt tungt i hjertet.

Torsdag;
- Fikk en regnvåt klem av venninne etter å ha tilbrakt tre timer i marka sammen.

- Fredag;
Var hos tannlegen. Mye nærkontakt mellom hennes gummikledde hender og min nedre ansiktsdel. Teller vel ikke. I røykepausen ble jeg sittende og se på en kollega, hun klappet meg tre ganger på skulderen som om hun trodde noe var galt. Kanskje noe var galt"

---

Nei. Sånn blir det. Altså.

Skal ikke dytte det under noe teppe eller stol at jeg savner nærkontakt. På et mer tilgjengelig plan. Men så var det dette med å savne et forhold óg. Og finne noen man vil ha det forholdet med. Begge disse sitter langt inne. Heldigvis er sommerdyna mi veldig god å klemme rundt om natta, og så er det godt å få være i fred når man vil uten å føle at man støter noen unna.

Triggere

(opprinnelig publisert 9. februar 2014)

Siste dagene har vært tunge og grå. Jeg har ikke villet stå opp, jeg har ikke villet tenke, jeg har ikke greid å føle noe glede eller noe som helst tristhet. Bare tomhet. Dette kan selvsagt skyldes at jeg har hatt få planer i løpet av uka, og dermed sunket litt ned i min egen søle, eller at immunforsvaret køla seg litt til hos meg, og gjort meg ekstra åpen for min egen søle.

Idag fikk jeg forøvrig litt nok. Jeg så det blåste ute. Jeg så det regna ute. Tok jakka på, en lue og joggesko.
Satt på Highasakite i øra, og så gikk jeg. Lenge. Opp og ned, frem og tilbake, hver gang jeg nærmet meg hjem, snudde jeg og tok en annen vei.

Til slutt endte jeg opp ved Østre Gravlund. Snø, trist, grått og vått over hele plassen. Et par steder kunne du se en gravlykt, et sted kunne du se hjulspor og nye graver med kranser på. En grav var overøst med bamser, bilder, blomster og lykter. Noen mistet sin 3 uker gamle sønn for litt over ett år siden. En annen grav er kun pyntet med et innrisset hjerte og foran sitter det en våt bamse. 39 år gammel ble hun som er i grava. Jeg tenker alltid på om det er trafikkulykke, sykdom, selvmord eller annet når jeg ser den alderen.

Jeg ender opp ved minnelunden på Østre Gravlund. Jeg har tydeligvis ikke gått så langt inn før. Nå er det snø der som har dekket det meste av kranser og blomster. Jeg leser skiltet, "Minnelunden er et gravfelt der den enkelte grav er uten minnesmerke. Fang et minne - kjenn et navn, hver for oss har sorgen navn". Tar mine tynne luftige joggesko gjennom snøen opp til statuen som er der, og så begynner jeg å gråte. Masse.
Det regner og blåser. Ingen andre er der. Så jeg tillater meg å hulke litt ved siden av. Jeg kjenner sånn sakte at jeg løsner opp. At den grå, tunge tåka letter.

Det er ett år siden jeg var på min første tur i Nord-Norge, og mens jeg var der fikk jeg en telefon som fortalte at min mormor var blitt lagt inn på sykehus med noe så "enkelt" som tarmslyng.
4 måneder etter var hun død, da tarmslyng ble noe mye større og mørkere og jævligere.

Det er ett år siden de ringte fra gravferdskontoret for å informere om at det var på tide å sette ned urna til faren min, og lurte på om dette var noe jeg ville være med på. Siden jeg trodde jeg var over det verste, så jeg ingen grunn til det. Bare få han ned i bakken.
Jeg har fortsatt ikke besøkt grava hans. Det verste var jo ikke over. Trodde aldri jeg skulle savne noen så mye.

Og der står jeg. På en kirkegård hvor ingen av de ligger begravd, og lua mi, jakka mi, skoa mine, buksene mine er våte. Jeg begynner å bli kald og jeg griner. Griner og sørger og husker og tenker og griner litt til.
Så puster jeg ordentlig inn og ut. Skifter musikk. Og går hjemover. Fortere. Lettere. Bedre nå.

"Nei takk, jeg drikker ikke"

(opprinnelig publisert på min facebook-side 18. november 2015)

Idag er det 96 dager siden jeg sist drakk alkohol. 96 dager.

Sist gang jeg drakk, kjølte jeg ned kroppen med en kald rød Bulmer's på Aker Brygge. Bare én, men allikevel alkohol.

Jeg har hatt veldig lyst på øl siden. Tro meg. Spesielt med all stresset rundt oppussing og pakking og flytting. Det er situasjoner hvor det er lett å si til seg selv at "nå har jeg fortjent minst én øl" eller "dette burde vi jo feire med en flaske cava". Hver gang jeg har tenkt det, har jeg tenkt på hva som kan skje videre:

Ok. Så drikker jeg den ene ølen. Alene. Fordi jeg har fortjent det etter å ha jobba hardt. Og så vil jeg ha en til. Og så begynner jeg å høre på musikk eller noe. Så blir jeg sånn emosjonell melankolsk mimrefant. Tenker på alt som har vært. Alt som kunne ha blitt. Og så blir man teit og lei seg og gråter. Dagen etter våkner man med sandpapir i kjeften, bygningsarbeidere i hue og dårlig samvittighet.

Eller.

Ok. Så feirer vi med den cavaen. Og så går vi ut og har det gøy. Og vi ler og vi skrøner og alt er så BRA!!! Så INNMARI BRA! Herregud så BRA! Så vi drikker mer for å fortsette å ha det like bra. Selvom hjernen prøver å si til oss at "hey, det er bare en topp i løpet av en kveld, vet du". Så går det for langt, unødvendig drama oppstår, man tar en drosje hjem og alt er bare teit. Dagen etterpå våkner man med tom lommebok, bankkonto-skrekk og sandpapir, bygningsarbeidere og dårlig samvittighet.
Det at jeg har tenkt ut hva som kommer til å skje videre om jeg drikker, har faktisk hjulpet meg med å la vær. Jeg er flink til å drikke. Men jeg er ikke snill mot meg selv når jeg drikker. Og iallefall ikke etterpå.

Mitt forhold til alkohol har gått ganske opp og ned gjennom historien. Med tanke på hvordan jeg har vokst opp, burde man jo tro at jeg visste bedre. Man skulle tro at å vokse opp så tett med en alkoholiker burde skremme en fra både det ene og det andre. Men sånn fungerer det ikke. Det vet "alle" som har vært der. De siste fem årene har jeg jo trodd at jeg har kutta ned på alkoholforbruket. Men så har det sakte gått opp for meg at du ikke må drikke omtrent hver dag for å være alkoholiker.

For meg betyr alkoholiker nå at du ikke klarer å stoppe i tide når du først begynner.
At du ikke klarer å være hyggelig og/eller sosial uten at du har drikki litt. At du tuller til livet ditt fordi du drikker. Når du tror du trenger alkohol for å gjøre noe, da er du alkoholiker. En av dissse tingene alene en enkel gang betyr ikke noe. En eller flere av disse ofte, betyr et virkelig stort varseltegn. Jeg skulle ha tatt hintet for lenge siden. Men har altså trodd at jeg har kontroll.Skammens liste er lang. Noen få vet ALT.

Det var noe som klikka da jeg i sommer innså at jeg ble utrolig defensiv og sint når jeg ble spurt om hvordan i all verden jeg kunne drikke mtp oppveksten min.
Sånn jeg ser det er jeg altså alkoholiker. Det er ikke bra for psyken min å drikke. Det er ikke bra for fysikken min å drikke. Og nå har jeg ikke rørt alkohol på tre måneder. Og det har ikke vært så innmari vanskelig. Det kommer ikke regnbuer ut av rævva mi selvom jeg har vært "FLINK", jeg har ikke rast ned i vekt eller noe sånt, jeg føler ikke at jeg har fått noen store belønninger ut av det. Men på den andre siden så føler jeg noe jeg ikke har vært bortskjemt med, og det er at jeg er stolt av meg selv. Og så kan jeg si til meg selv at det er en god mulighet for at jeg lever litt lenger nå.
Jeg kommer til å drikke igjen. Kanskje neste uke. Kanskje nyttårsaften. Kanskje 12. mars. Men jeg skal ikke være den siste som går fra festen. Jeg skal heller ikke våkne klokka 14 dagen etter og minnes med skam alle tomme løfter og planer. Jeg vil heller være en som i godt selskap blir småbrisen og så avslutter det der. Mye hyggeligere. Mye bedre. Og dagen etter kan fortsatt brukes til noe fint.

--

Dette ble altså skrevet 24. november. Idag er det 18. desember, og jeg har bikka 120 dager. En ting jeg ikke nevnte så mye, men som også hjelper ganske mye er at jeg har vært flink til å finne penger til alkohol. Med mitt forbruk har jeg regna ut at jeg har spart minst 5000 kroner på å ikke drikke. Og så får jeg leve litt lenger. Fordi jeg røyker bare når jeg drikker, og når jeg ikke drikker, røyker jeg ikke, og når jeg hverken røyker eller drikker alkohol har jeg litt lenger liv å se frem til.

Så sånn er min opplevelse av dette. Din er nok en annen. Men du kjenner deg igjen litt allikevel. Lykke til, til oss begge.