What was that, my sweet, sweet nothing?

Jeg hørte mye på Moby da jeg var i tenårene. På en måte omfavnet han de kritiske tenårene fra jeg var 14 til jeg var 19.

Det startet med radio. Jeg hørte mye på svensk P3, fordi der var det mye kulere musikk, og ny musikk. En kveld satt jeg klar foran dobbeldekkeren tilfelle jeg hørte noe fint noe, og så kom "Go". Du vet den som har stjælt fra Twin Peaks. Men det holdt. Jeg hadde jo sett Twin Peaks, og synes dette var både mørkt og litt skummelt. Og så var jeg en sånn tenåring som var forholdsvis ukritisk og fan av alt som var litt techno.
På en ferie eller en helg inni Oslo hos min 3 år yngre fetter viste det seg at han hadde fått tak i en dobbeltcd med samme fyr, og da ble det fullt kjør på "Everytime you touch me" og "Feeling so real". Herregud. Du må forstå at på denne tiden digga "vi" låter som "I wanna be a hippy" og "Higher State of Consciousness". Jeg kopierte over hele cden på kassett, men dessverre tok jeg vel også over den cden på neste besøk. (Sorry, Roger).


I 1996 fant visstnok Moby frem til sin indre sinna veganer og kom med låta "That's when I reach for my revolver". Jeg prøvde å like det. Men det føltes halvhjertet. For oss begge. Så kom heldigvis "Skrik"-filmen, og som den soundtrack-nerden jeg var kjøpte jeg soundtracket uten å blunke. Der befant den dunkle "First Cool Hive" med tilhørene damenynning. Han bidro også med musikk til filmen "Heat". Det var bare velstand. Artister som Fatboy Slim og Faithless og The Chemical Brothers kom på scenen mer og mer, og der Moby ble kjedelig tok de over bittelitt.

Så. 1999. "Play" kom ut. Jeg tror ikke venninna mi og jeg hørte på annet den sommeren. Det føltes egentlig ut som om det var soundtracket til livet mitt i to år. Nå orker jeg ikke høre den lenger. Blir småkvalm.
En kveld på Rockefeller står to venninner og jeg forrest ved scenen under en konsert med Moby. Alt er lykke. Alt er svett. Og så står han på keyboardet sitt mens "Thousand" dundrer. Du vet...den låta som gjorde at han havna i Guiness Rekordbok.
-
Så brydde jeg meg ikke om Moby lenger.
For to måneder siden kjørte kjæresten og jeg bil. Vi prata om musikk, eller...JEG prata vel mest. Men tema var triste sanger. Så nevnte jeg at det fantes spesifikt to sanger av Moby som alltid fikk meg til å grine. Jeg kunne ikke sette på de låtene jeg prata om, men så så vi på serien "Stranger Things" en uke eller to etter, og så kom den scenen, og den ene låta jeg hadde prata om, og jeg grein. Som et lite barn. Og så fikk jeg så flashback til da jeg var tenåring og trodde at det beste for hele verden var at jeg døde (Det tror jeg jo fortsatt sånn innerst inne), og at jeg da satte på den låta og fikk en slags lydbasert kald klem.

Dette er en av de tristeste låtene jeg vet om. Men også fineste og tryggeste. Det gjør vondt iallefall to steder på kroppen da jeg hører den.